Statistisk sentralbyrå (SSB) har beregnet at kommune-Norge vil trenge 50.000 nye medarbeidere de neste ti årene. Samtidig har tre av ti kommuneansatte og halvparten av dem som jobber i helseforetakene, en særaldersgrense som gjør at de kan gå av med pensjon tidligere enn andre.
– En stor andel av de som har særaldersgrense, har pleieyrker. Beregninger viser at dersom de venter ett år med å gå av, vil det frigjøre 6-7.000 årsverk frem til 2035, forklarer Cathrine Hellandsvik, konserndirektør i KLP og debattleder i Arendal.
Behovet for arbeidskraft, men også ønsket om et bærekraftig pensjonssystem for fremtiden, var grunnen til at regjeringen tidligere i år satte ned en arbeidsgruppe som skulle se på særaldersgrensene. Utvalget ble ledet av Pål Molander, og da de kom med sin innstilling rett før sommeren, foreslo de å avvikle hele ordningen.
– Ordningen med særaldersgrenser er over 120 år gammel og er ikke revidert siden 1959. Veldig mye har endret seg på den tiden, og vi stiller spørsmål ved om det er lurt å lage slike generelle ordninger, eller om vi skal tenke helt nytt, sier Molander.
Annen situasjon enn i 1959
Molander understreker at det ikke er tvil om at mange av yrkene med særaldersgrenser har belastende arbeid også i dag. Samtidig viser han til at både helse- og levealder har blitt bedre siden ordningene ble innført. Kapasiteten blant arbeidstakerne har økt, og arbeidsmiljøet har blitt bedre sammenlignet med 1959. I tillegg har arbeidstiden blitt redusert, og vi har fått mer ferie.
– Og ikke minst har vi fått flere pensjonsreformer der insentivene er lagt for at vi alle skal jobbe lenger. Det er stort behov for arbeidskraft, og den er viktig for at vi fortsatt skal ha en bærekraftig velferdsstat, sier han
Hvis særaldersgrensene avvikles, vil det frigjøre mange ressurser, ifølge Molander. Utvalget mener disse ikke bør fordeles likt, men heller tilfalle de sektorene der behovet er størst.
– Vi må ta vare på dem som gjør disse viktige jobbene. En rapport fra Norsk sykepleierforbund viser at en leder gjennomsnittlig har personalansvar for 93 medarbeidere, mens ti er det anbefalte. Da skjønner vi at det ikke jobbes godt nok med arbeidsmiljø og tilrettelegging, sier han.
Vil det løse problemet?
Molanders meddebattanter i Arendal tror ikke bortfall av særaldersgrenser løser hele problemet.
– Vi ser for eksempel at det vil hjelpe stort dersom ambulansesjåførene våre står lenger enn til særaldersgrensen. Men mange av dem gjør det allerede, så den helt store effekten vil vi ikke se, sier organisasjonsdirektør Nina Føreland ved Sørlandet sykehus.
Det tror heller ikke nestleder Helen Skeibrok i Fagforbundet.
– Nå skal vi forhandle og bli enige om hva ordningen faktisk skal være, men det er bare en del av løsningen. Våre undersøkelser viser at veldig mange av dem som jobber frivillig deltid gjør det for å ivareta egen helse. Samtidig ser vi at grunnbemanningen er for lav. Nesten 70 prosent stillinger innen helsefag lyses ut som deltid. Når bemanningen blir så lav at folk blir syke, må det grunnleggende endringer til, sier hun.
Viktig diskusjon
Tor Arne Gangsø i KS tror derimot at det er viktig at vi tør ta diskusjonen om særaldersgrenser.
– Det vil ikke løse alt, men jeg kjøper heller ikke argumentet om at vi er nødt til å beholde dem fordi folk ikke orker å jobbe lenger. Da blir det viktigere å spørre seg hva som skal til for å skape et arbeidsliv der folk både er i stand til og har lyst til å stå i jobb, sier han.
Gangsø viser til de gode erfaringene vi gjorde oss under pandemien.
– Da hentet vi frem en viktig arbeidskraftsreserve, og vi klarte raskt å etablere de vilkårene som skulle til for å få dem i arbeid. Det må vi lære av, sier han.
KS-direktøren viser også til motsetningen mellom det at mange ønsker å gå av tidlig, men samtidig vil jobbe ved siden av.
– Det viser at mange vil jobbe, og så må vi skape situasjoner der det er mulig, sier han.
Debatten om særaldersgrenser