I mer enn 70 år var Fjøløy militært område og stengt for allmennheten. Nå er det åpnet opp og gjort tilgjengelig for flest mulig. Den nye turveien går ut til den siste gjenværende kanonstillingen på øya, og løypa passer for de fleste uavhengig av form og funksjonsnivå.
– Tre ganger i uka går vi tur her, sier Ola Njå (84).
Han kommer bortover veien i godt driv, sammen med turkameratene Henry Magnus Haugvaldstad (89) og Steinar Haugvaldstad (77). Mandager, onsdager og fredager møtes de tre godt voksne karene for å gå tur på Fjøløy. De har en fast rute, fra parkeringsplassen ut til rasteplassen og tilbake.
– I helgene nytter det ikke for oss å dra hit, da er parkeringsplassen stappfull, sier Henry Magnus Haugvaldstad.
– Ja, det kommer mye folk, og det er blitt veldig kjekt å gå tur her ute, sier Ola Njå, med et godt grep rundt spaserstokken. Han er født og oppvokst på Fjøløy, og har i alle år sprunget rundt etter familiens sauer, som beiter på øya.
– Jeg er i ganske god form ennå, men balansen er ikke den samme som før, og da er det fint å gå med stokk, sier han.
«FESTUNG NORWEGEN»
Det var tyskerne som etablerte Fjøløy fort, og en rekke andre fort langs norskekysten, under andre verdenskrig. Naziregimet fryktet en alliert invasjon fra sjøen, og kystfortene var viktige for å sikre okkupasjonen. På Fjøløy voktet tre kampklare kanoner innseilingen til Stavanger.
I 1945 overtok det norske forsvaret, og etter krigen ble Fjøløy brukt som kystfort og militært øvelsesområde fram til 2009. I 2011 overtok kommunen og regulerte det 270 dekar store arealet til friluftsområde.
UTFORDRENDE PROSJEKT
Fjøløy ligger ut mot Kvitsøyfjorden, få kilometer fra det kjente Utstein Kloster. Etter kommunesammenslåingene i regionen tilhører området Stavanger kommune, og driftes i samarbeid mellom kommunen, Fjøløys venner, Stavanger Turistforening og Ryfylke Friluftsråd.
Hans Olav Sandvoll, daglig leder i friluftsrådet, forteller at valg av trase for den universelt utformede turveien ikke var helt enkelt.
– Terrenget er kupert og krevende, og det var mange hensyn å ta underveis, blant annet alle fuglene som hekker her. Løypa går også nær strandsone og båttrafikk, og må derfor ligge mest mulig tilbaketrukket i landskapet, sier han.
Fra tidligere tider går en annen vei inn fra baksiden av fjellet. Men den er for bratt til å oppfylle kravene for universell utforming av turvei. Derfor måtte det lages en helt ny vei rundt odden.
– På slike prosjekter er det alltid et spørsmål om hvor store inngrep man skal gjøre, sier Hans Olav Sandvoll og utdyper:
– Målet på Fjøløy har vært å gjøre naturen tilgjengelig for flest mulig, uten å gjøre mer enn nødvendig.
GODE UU-GREP
Fire, fem forskjellige traseer ble sjekket ut før man landet på dagens løsning.
– Den er kanskje ikke 100 prosent perfekt, men stigningen er overkommelig for rullestolbrukere. Med elektrisk rullestol er det null problem. Kommer du med manuell rullestol, bør du kanskje være litt sterk i armene. Men langs hele traseen har vi laget hvilepunkter, flatere avsatser, hvor folk kan ta pause, sier Hans Olav Sandvoll.
Før turveien runder odden passerer man gjennom en nyanlagt kløft i fjellet.
– Vi valgte å hugge og meisle ut en åpning i fjellet og legge løypa ned på bakken, fremfor lage en vei på påler over fjellet. Det ville blitt for synlig og dominerende i landskapet, for eksempel fra sjøen.
Turveien har fått belysning, men lyktestolpene er holdt så lave at de er usynlig for forbipasserende båter.
Toppdekket er fint granulert grus blandet med litt grovere masser, som samtidig ikke er så grov at den setter seg fast i hjul.
– Ved bruk blir grusdekket et fast og solid underlag som de fleste kan ta seg fram på. Et støpt betongdekke ville vært optimalt for rullestolbrukere, men det ville ha ødelagt en del av naturopplevelsen.
Hans Olav Sandvoll understreker at det er viktig å følge opp turområder som Fjøløy med tilsyn og vedlikehold etter ferdigstilling.
– En universelt utformet turvei kan fort bli ufremkommelig. Det skal ikke mer til enn at et tre faller over løypa, eller at et kraftig regnskyll tar med seg litt for mye av grusen i veidekket, sier han og kommer med en viktig påminnelse:
– Vårt råd er uansett at ingen går alene, akkurat som det står i fjellvettreglene. Det gjelder alle, og spesielt for rullestolbrukere.
TREFFPUNKT
Det nye rasteområdet og toalettanlegget, tegnet av Ole Trodal Arkitekter, ligger like ved den siste kanonen som står igjen på øya.
– Anlegget er utformet slik at det skiller seg ut fra fortet og de gamle forsvarsbygningene. Dette er et nybygg, og det skal du umiddelbart se, sier Hans Olav Sandvoll.
Rasteområdet er inngjerdet for å holde ute alle de beitende sauene. Men til glede for turfolk er det lagt tak over bord og benker. I dag tar Ola Njå og turkameratene plass ved et av bordene, akkurat som de pleier.
– Det er værhardt her ute, det kan jeg skrive under på, sier Ola Njå.
Han er en av de opprinnelige grunneierne på øya, og da forsvaret ikke lenger skulle bruke området ville familien gjerne kjøpt det tilbake. Han ble likevel fornøyd da kommunen vedtok å gjøre Fjøløy om til friluftsområde.
– Vi var engstelige for at det skulle komme pengesterke spekulanter og kjøpe opp Fjøløy til utbygging. Det er mye bedre at området brukes til glede for allmennheten, sier han.
Ved rasteområdet er det satt opp informasjonsplakater om Fjøløys historie, men den kjenner Ola Njå og kameratene ut og inn. Selv om de var bare guttunger under krigen, husker de godt at tyskerne holdt fortet. Historiene sitter løst. Om den gangen de fikk prøve hjelmen og holde geværet til en av de unge soldatene, om godteriet soldatene stakk til dem, om den gangen en av de største og villeste værene braste gjennom vinduet i den tyske befalsbrakka. Ola Njå humrer.
– Vi syntes det var spennende, men selv om vi var små var vi hele tiden bevisst på en ting: Tyskerne var fienden.
Tilretteleggingen av Fjøløy skal etter planen fortsette med universell utforming av adkomsten til en rekke av forsvarsbygningene. Flere av bygningene brukes blant annet til leirskole, og selv om de er tilrettelagt innvendig for blant annet rullestol, gjenstår fremdeles en del arbeider.
